Vi må kanskje begynne på begynnelsen, jeg er humanist. Det betyr at det er vanskelig å finne trøst og forklaring i de religiøse tankene og forklaringene om døden. Som forelder hadde jeg ikke snakka noe særlig om døden med ungene mine før jeg en dag skulle forklare at oldemor døde og vi, jeg og Trommisen som da var fire år, skulle reise i begravelse til oldemor.

For hva skjer når jeg skal forklare døden til barnet mitt? Han fortjener gode og ærlige svar, han trenger trøst og han trenger å forstå hvorfor jeg er trist. I barnehagen respekterer de at vi alle har forskjellig religiøs eller ikke-religiøs bakgrunn, men boka de hadde tilgjengelig hadde en del kristne referanser. De leste selvfølgelig boka, men det er med en bismak å vite at den trøsten boka gir baserer seg på en referanse Trommisen ikke har hjemmefra.

Hjemme tror ikke mamma at vi kommer til himmelen. Men hun sier at oldemor blir hos oss i minnene våre og i tankene våre. For eksempel kan vi huske oldemor når vi spiser vaffel med syltetøy, eller når vi kommer på noe når vi kjenner lukten av skjerfet som ligger i klesskapet.

Da tenkte jeg, at vi trenger en bok som svarer på spørsmålene, som gir trøst og som forteller om følelsene. Både de gode og de vonde. Og som kanskje gir oss noen verktøy for samtale mellom voksen og barn, for å se framover og for å føle på den sorgen vi står i.

Vil du være med på veien mot ei bok, fra konsept til ferdig? Jeg har aldri gjort dette før, men hva var det pippi sa? Dette har jeg ikke gjort før så det klarer jeg sikkert?

Jeg er ikke forfatter eller pedagog, ikke terapeut og jeg er bare en mamma, en humanist og et menneske. Jeg vil gjerne ha deg med på tanker, drøftinger og prosessen, det er mange måter å oppleve sorg på, og mange måter å minnes på.

Skriv til meg om du er nysgjerrig, jeg vil gjerne høre hva du tenker.